Kanskje det beste for alle?
Man skal ikke danse på andre sin grav!
Jeg er på ingen måte tilhenger av dødsstraff og er også av den oppfatningen at man ikke skal danse på andre sin grav. I dag døde den trippeldrapssiktede som drepte tre personer med kniv på Valdresekspressen i Årdal. Dette var etter at den drapssiktede hadde forsøkt å ta sitt eget liv og lå i respirator i lang tid, lam og med brukket nakke.
Det er åpenbart at den drapssiktede hadde svært store psykiske problemer og man kan bare spekulere i hvilke traumer han var utsatt for i Sør Sudan før han flyktet fra landet. Han hadde åpenbart et ønske om å avslutte eget liv og hadde en lang fengselsstraff foran seg og var nå lam på toppen av det hele.
På ofrenes side satt de etterlatte med sine følelser som har ifølge VG uttalt at de føler en blanding av lettelse og sinne. Lettelse fordi mannen nå ikke kan gjøre noen skade lenger og sinne fordi de mener han slapp for lett unna. For de etterlatte må det uansett være en befrielse å slippe en belastende rettssak når det allikevel var så åpenbart at mannen var skyldig og det kun gjenstod spørsmål om tilregnelighet og straffens lengde.
Det beste for alle parter?
Trippeldrapsmannen hadde ikke noe godt liv foran seg uansett hvordan man ser på det. Han hadde drept minst tre personer på en grusom måte (ingen vet om han kan ha gjort noe lignende tidligere i sitt hjemland) og mange mener således at han uansett ikke hadde livets rett. Det satt også mange etterlatte igjen som garantert har følt på mye hat og fortvilelse som nå kan legge saken litt mer bak seg. Jeg tror at for det Norske rettsystemet også var gunstig at det endte slik det endte. Det er allerede svært omdiskutert at mange mener straffenivået er alt for lavt i landet og således slapp man en ny belastende sak som kunne ha svekket tilliten til det Norske rettssystemet.
Så oppe i elendigheten tillater jeg å stille spørsmålet om utfallet ikke var det beste for alle partene i saken?